Terrenget kan være ganske variert – ett av de største godene med snøscooterkjøring. På en preparert snøscooterløype er terrenget generelt en jevn sti som kan gå tvers over flate områder eller krysse opp og ned slakke bakker. Idet den er preparert, er stien generelt pakket og ryddet, men det kan fortsatt være farer å se opp for, som pinner, steiner, isklumper og ujevnheter i terrenget. En snøscooterløype er ikke noen perfekt overflate som en asfaltert vei; den er alltid i endring, så du må alltid være forberedt og våken.
Siden du sitter «på» kjøretøyet i stedet for å sitte «i» maskinen, påvirker din kroppsstilling og vekt i stor grad maskinens stabilitet. For eksempel øker det stabiliteten til kjøretøyet betydelig når du lener deg innover i svingen. Du vil oppdage at du naturlig lener deg fremover og innover i svingene, noe som gjør kjøreopplevelsen mer aktiv enn å bare sitte der slik som i en bil. Ved å bevege deg fremover på setet forbedrer du også svingeevnen (mer av vekten på skiene), der det å skyve seg bakover på setet kan forbedre drivkraften (mer av vekten din på beltet).
Hvis maskinen brukes utenfor preparerte løyper og ut i åpent terreng, øker kravene til nødvendige kjøreferdigheter betraktelig, og det samme gjør farene. I slikt terreng vil kjørerne ofte stå oppreist for å kontrollere maskinen bedre og forbedre sikten. Her vil det å lene seg med kroppen påvirke maskinen. Etter hvert vil mer praksis gjøre denne ferdigheten til ett av de mest spennende aspektene ved snøscooterkjøring.
Der den preparerte stien pakker snøen sammen og avslører farer, kan det å kjøre en scooter i dypere snø skjule farer for deg, hvilket betyr at det krever større erfaring for å gjenkjenne slike farer og risikoer. Små kuler i snøen kan indikere en større nedgravd fare som en stein, stubbe eller stolpe. Det å lære å «lese» terrenget, er en ferdighet du tilegner deg med erfaring.
